Losby II

På vei inn til julelunsj.... vakkert, stemningsfullt og litt kaldt..

I dag har det vært en skikkelig stemningsfull førjulsdag i Thorsens verden. Vi har bakt pepperkaker på formiddagen. En koselig tradisjon, som til tider kan være litt langtekkelig. Men de små syntes det var gøy, spesielt å spise deigen, Non Stop, og det ferdige resultatet. Så nå er kakene fyllt i kakebokser.. Så på ettermiddagen hadde min Mamma bedt oss på julelunsj på Losby Gods. Det var utrolig koselig. Fantastisk stemning - et flott gods, midt inne i skogen. Nesten som i et eventyr. Her var det nydelig julebuffet, som smakte helt fortreffelig, utmerket service og koselig gange rundt juletre. Så det var en blid, mett og fornøyd gjeng som satte kursen hjem etter dette besøket.

Emilie koste seg masse når vi gikk rundt juletre, og sang gode, gammeldagse julesanger. Hun sang med, selvom ikke det var helt riktig ord som kom ut.. Det var vakkert i mine ører. Og etter vi hadde gått rundt juletreet, fikk de nisseposer av noen søte nissejenter. En kjempeflott dag, som jeg håper vi gjentar neste år.

Hjemkomsten

Jeg har akkurat lest en fantastisk god nok, skrevet av Victoria Hislop - samme damen som skrev ØYA.. Boken er lagt opp på samme måte, som Øya - først nåtid, så fortid og til slutt nåtid. For alle som likte Øya, " Dere vil like denne"...

Hjemkomsten er like spesiell og inspirerende som debutromanen Øya. Denne gangen er det smektende flamencorytmer, lidenskap og smerte som driver handlingen fremover, med det borgerkrigsrammede Spania som bakteppe. Under de majestetiske tårnene til Alhambra, kan man høre gjenlyden av musikk og hemmeligheter i Granadas brosteinsbelagte gater. Sonia Cameron kjenner ikke til byens forferdelige fortid - hun er der for å danse. Men en tilfeldig samtale i en stille kafé og en samling gamle fotografier trekker henne inn i en hjerteskjærende fortelling fra den spanske borgerkrigen. Sytti år tidligere huset kafeen familien Ramirez. I 1936 splintret Francos hær landets skjøre fred, og i hjertet av Granada blir familien vitne til de mest grusomme virkningene av konflikten. Splittet av politikk og tragedie må de alle velge side, og kjempe en personlig kamp mens Spania rives i biter foran øynene på dem.

Sett deg godt til rette i sofaen, ta et glass god spansk rødvin - og bli fanget inn i en deilig drømmeverden.

Det har vært noen veldig hektiske måneder siden sist..

De siste månedene i Villemos liv har vært meget hektiske. Fra å være i barselpermisjon, til 100 % jobb, med personalansvar, budsjetter, salgsmål etc, har vært en real overgang. Jeg syntes det har gått bra, men det har vært mye jobb. Min kjære mann har reist på jobb, når resten av familien står opp, så det er mitt ansvar å få de opp, få på de klær og komme oss ut døren og til barnehagen. For de som kjenner meg, så vet de at jeg liker bedre å være oppe om natten, enn å stå opp om morgenene. Jeg kjenner at det nesten er fysisk smertefullt når klokken ringer, men man har liksom ikke noe valg.

Smula vår har som dere vet fått lyd, og det ser ut som dette skal gå kjempefint. Hun har kommet med mange ord nå, og har akkurat begynt å si sitt eget navn ( hun er ca 4 måneder på hørselsstadiet, så dette er MEGET bra). Men det er veldig mye jobb, vi prater og prater, og kommenterer alt som skjer ned til den minste detalj. Det er eneste måten hun kan lære på. Men vi er utrolig heldige som har så flinke medhjelpere - Barnehagen, hvor hun har en støtteasistent, som er verdt sin vekt i gull, og en vannvittig flott, og dyktig dame fra Skådalen Kompetansesenter.

Min kjære lillesøster, har flyttet til USA som Au Pair for ett år - vi savner henne masse. Men vi snakker sammen ofte på Skype. Vi skal reise til Chicago i påsken å besøke henne, og det gleder vi oss masse til..

Lilleprinsen har nå blitt 15 måneder, og er en liten røver. Det er full fart hele tiden, og han er en liten klatremus. Kjøkkenbordet er det mest spennende - noe Villemo er litt oppgitt over. Man kan ikke snu ryggen til han i fem sekunder, før han står oppe på bordet. Han har så smått kommet med en del ord, og jeg smelter hver eneste gang han sier Mamma...


Hei, Tante - Se hvor stor jeg har blitt...

Ellers så har de siste ukene vært preget av koffert og flyplasser. Først var jeg på en fantastisk venninnetur til Lisboa, og fire dager etter reiste jeg til Egypt på jobbtur. Skal skrive mer om disse turene senere.

Håper alle koser seg i høstmørket - dette er tiden for en god spansk rødvin, pledd i sofaen og en bra bok (kommer med en anbefaling i løpet av uken)

Ha en flott natt..

Gratulerer med dagen, kjære Stine.

Tenk at du har blitt 20 år, det har gått så fort... Nå er du blitt en ansvarsfull, tøff og flott jente som bor i USA. Vi savner deg utrolig masse,og gleder oss til å se deg i påsken..

Nå har du snart vært borte i tre måneder, og det har gått fort. Vi vet du trives og har det kjempeflott..

De to øverste bildene er fra Surpriselaget til Stine før hun reiste til USA, det nederste er fra Elias sin 1 årsdag.

..vi kommer til å savne deg, mer enn du kan forestillle deg....

...Nå er det bare to døgn til en av våre viktigste støttespillere,og verdens beste tante setter seg på flyet, for å være au pair i Chicago ett år. Ett år som kommer til å gå fort, men som sikkert kommer til å føles laaaaangt. Når hun kommer hjem, har det skjedd masse i de smås utvikling - Elias har blitt dobbelt så mange år, Emilie har sannsynligvis kommet med mange flere ord. De har fått mange skrubbsår, mange tårer er felt, uendelig masse latter har kommet fra dem, de har vokst mange cm, de har lært masse nytt, gjort masse ugang etc.. Tantetegnet skal ikke brukes på et år, men når du kommer hjem håper vi alle at hun sier; Tante..

Vi kommer til å savne deg utrolig mye alle fire, vi kommer til å tenke på deg hver eneste dag - og vi lover å sende varme tanker over Atlanteren hver kveld. Når du legger deg om kvelden, se på Karlsvogna - den ser vi fra Lørenskog også, så har vi en felles stjerne, som passer på deg og oss.

Vi er utolig glad i deg, Stinemor - og vi gleder oss til august 2010...

..noen ord har kommet.

Bilde er i fra i sommer, på kaien hvor vi tok ferje da vi hadde vært i Bergen, og var på vei tilbake til Stord.

En liten oppdatering fra oss i Rabben. Emilie er stort sett grei når det gjelder CI, men som barn flest, hender det at hun ikke vil..men det er fortsatt mor som bestemmer... Hun reagerer masse på lyder, spesielt biler,vannspringen,hostelyder etc. Hun former munnen sin mye, og prøver å lage ord - ikke ord som vi forstår enda, men vi VET de kommer. Men hun har sagt tre ord; BALL, BABY og NEI. Så det ser veldig bra ut. Nå begynner det snart masse trening, både med audiopedagog i barnehagen, og audieopedagog fra Skådalen. så vi går en veldig spennende tid i møte. Det er helt fantastisk å se øynene hennes når hun hører lyder, de lyser og hun tar seg til øret. Vi vet at vi har gjort det rette for henne, og med litt tid og stunder, kommer ordene trillene ut.

En bok er ferdig lest..

Alexis Fieldings mor, Sofia, har aldri fortalt noe om bakgrunnen sin. Alt hun vil si er at hun vokste opp i en landsby på Kreta før hun flyttet til London. Da Alexis bestemmer seg for å dra til Kreta, gir imidlertid Sofia henne et brev som hun ber henne overlevere til ei gammel venninne. Da hun ankommer landsbyen Pláka, oppdager Alexis at den ligger et steinkast fra den forlatte øya Spinalonga, ei øy som tidligere var bebodd av spedalske. Når hun møter Sofias venninne, Fortini, får hun høre historia om oldemora Eleni og døtrene hennes, og en familie som var hjemsøkt av tragedier, kriger og lidenskap.

Denne vakre fortellingen, fra den herlige øya Kreta, får meg til å savne alt som har med Hellas å gjøre. Varmen fra solen, fra sanden og ikke minst fra menneskene. Den herlige maten,Tzatziki, Souvlaki, Gresk salat etc...

Kryp opp i sofaen, ta pleddet godt rundt deg - og la deg lede inn i en spennende verden for noen timer.. du vil ikke angre..

Lyden er på...

Nå har vi vært tre dager på Rikshospitalet,med lydpåsetting, testing, lydprøver etc. Det ser ut til å fungere veldig bra. Audiopedagogen, og audiofysikeren er veldig fornøyd - og det er vi og. Hun har begynt å reagere noe på lyder, og man ser undringen i øynene hennes. Det er utrolig godt å se. Så det er en lettet og glad Villemo, og Hr Thorsen som har begynt å se at dette kan fungere, om enn med jobbing og sikkert frustrasjon til tider. Men så lenge vi har noe å jobbe for, og som kan hjelpe Smula vår, er det verdt alt i hele verden.

Emilie har vært veldig tålmodig og flink på testene hun har tatt, hun prøver selvfølgelig å jukse litt, men med løfte om is om en liten stund, holder hun ut en stund til.. så jeg trenger kanskje ikke si at det har blitt mange is de siste tre dagene. Vi har siste dagen på sykehuset i morgen, og da er det bare litt finjustering av lyd, og litt mer opplæring. Så skal vi ikke inn før om tre måneder igjen.

En fornøyd og glad jente i en av pausene. Det er godt å komme ut å løpe og leke litt, for hun har veldig bra med energi. Vi har fått vite at hun er som en nyfødt nå hva angår hørsel, så vi kan vel forvente at det kommer noen ord til neste sommer - mulig før, mulig senere, men de KOMMER. Vi er begge to veldig ydmyke og glade for den fantastiske jobben de gjør på sykehuset, de er veldig engasjerte og utrolig flinke. De er engler kledd i hvitt. I dag har også støtteassistenten i barnehagen, og audiopedagogen fra PPK vært med, to utrolige flotte damer, som virkelig står på for at Emilie skal få det best mulig.. Vi er heldige som har så flinke folk rundt oss..

Lillebror var med på mandagen,og han syntes det var mye morsommere i gresset og i sandkassen, enn inne på sykehuset.. Han har vært hos bestefar de to siste dagene,og de har kost seg masse. Det er godt å slippe å ha han med, slik at vi bare kan konsentrere oss om Emilie - godt for henne også, og ha oss for seg selv noen ganger. Tusen takk til dere som har sendt oss gode tanker, det varmet masse.. Ha en flott kveld i sommersolen.

Den store dagen er nesten her....

Da er straks dagen kommet - seks og en halv ukes venting er forbi... om ganske

nøyaktig 12 timer så er vi på sykehuset, og lyden blir koblet til. Vi er så spente, det kribler i kroppen, og jeg tror ikke Ole Lukkøye har så sterkt sovepulver at jeg kommer til å få sove i natt.. Jeg har lagt en flaske dyr Champagne i kjøleren, og jeg håper vi kan sprette den i morgen ettermiddag. Kryss fingerene for oss i morgen, vi trenger det.

Ny vogn til lillebror

Lillebror sover ikke så godt i den sportsvognen han har, så nå må vi ut å kjøpe ny. Denne har jeg hørt masse positivt om, og særlig det med lengden er et stort pluss. Emilie vokste ut av sin vogn rett etter hun var fylt to, og de er mer eller mindre indentiske i cm og vekt.. Så dette tror jeg blir bra. Den kan jo også snus, slik at han sitter mot den som triller - og det syntes Bestefar er veldig stas...

Ha en fin kveld.

12 dager igjen...

Nå er det bare tolv dager igjen, til vi nok engang skal sette kursen mot Rikshostpitalet. da skal Smula ha lydpåsetting. det blir fire dager der inne, fra mandag til torsdag. Dagene får liksom ikke gått fort nok, og vi bare venter og venter. Og er det noe vi virkelig har blitt gode på, så er det å VENTE. Men de sier jo at "den som venter på noe godt - venter ikke forgjeves", så vi håper det er riktig. Sårene har grodd veldig fint, og etterhvert gror håret over igjen (hun ble barbert bak ørene), så det ser ut som alt har gått veldig fint.

Ha en flott kveld alle sammen..

....det første ordet er.....?

Min lille Elias har nå begynt å si MAMMA... dere kan tro jeg er stolt, og ikke så rent lite varm om hjertet. Mammas lille sjarmtroll....

Bildene er fra Cruiseturen vår i mai, hvor lillebror var i kjempeslag (dog med noen små blåmerker i pannen)..

JEG VANT....!!!!!!!

Tenk jeg ble den heldige vinneren av en konkurranse hos Gizmolinas, hvor premien var klær til mor og datter fra My Cinnamongirl.

Jeg ble så glad, det er jo så utrolig koselig med en overraskelse i vårværet. Så nå skal Smula og Villemo, ha like klær... Tror jeg må feire med litt bobbler i glasset i kveld. Ønsker dere alle en herlig fredag i solen.

Mange klemmer fra en kjempeglad Villemo

Forresten hvem syntes dere vi burde velge????

Bildet er tatt på cruiset, en liten hobbyforograf med pappas kamera. Fotografen som tok disse bildene lo godt når hun knipset bilder av han...

Her et min vakre lille gulljente, stort sett veldig blid - men kan også være både trist og veldig sint. Hun er (sammen med sin lillebror) det viktigste, og mest verdifulle i livet mitt. Jeg elsker de over alt på jord, og jeg gjør alt for at de skal ha det bra. For dere som kjenner meg, og dere som evt har lest her inne - så vet dere at jenta vår ikke hører (Jeg klarer fortsatt ikke å bli venne med ordet; døv). Nå har hun blitt operert, og den 22 juni, skal vi inn på sykehuset igjen, og koble til lyd. Det kommer til å bli så spennende, og helt sikkert veldig slitsomt for henne i begynnelsen. Vi skal være på sykehuset i 4 dager, så det er nok masse finjusteringer som skal gjøres. Tiden mot den datoen, får liksom ikke gått fort nok. Det føles som en evighet. Vi er veldig spente på hvordan hun vil reagere, og vi vet jo desverre at det ikke fungerer på alle (men det prøver vi ikke å tenke på) .

De siste to ukene har jeg kjent meg veldig veldig sliten, det er akkurat som om all luft har gått ut av meg. Nesten halvannet år, med skuldrene høyt hevet er ikke bra for kroppen (eller i mitt tilfelle HODET). Etter operasjonen senket jeg skuldrene, og da kom det nok en reakjson på alt som har skjedd. Det er litt vanskelig å beskrive den følelsen, men når man får vite at barnet man elsker over alt på jord, har et handikapp - så er det en sorg. Og med en sorg så må man gjennom en sorgprosess. Føler at jeg begynner å komme meg igjennom den nå, og at jeg har godtatt at slik er det. Men det har tatt tid, og enda er det mange ting som gjør meg litt ekstra sårbar. Men jeg er et menneske med følelser, og en mamma som bare vil det beste for jenta mi. Hadde jeg kunne byttet med henne, hadde jeg ikke nølt et sekund. Men sånn er desverre ikke verden.

Min utrolig snille og flotte mann har vært en utrolig god partner opp i dette. Han har overlevd sinne, frustrasjon og tårer - og ikke minst en tøff hverdag. Vi takler dette på forskjellige måter, jeg mer utagerende enn han. Men selvom han har en "roligere" måte å takle dette på, er det like vondt at "pappas lille prinsesse" ikke kan høre at han hvisker at han er veldig glad i henne, og trøster henne når hun har slått seg. Det er veldig viktig at vi tar vare på hverandre i hverdagen, noe vi (les; jeg) ikke har vært så veldig flinke til det siste året. For vi er helt avhengige av å holde sammen, og ha det bra. Så min kjære snille Håkon, du skal vite at jeg elsker deg utrolig høyt, og du er utrolig god pappa...

Hjemme igjen.

Her er de to håpefulle på cruise.. vi har spist, drukket og kost oss masse. Vi har hatt en kjempekoselig tur, med storfamilien. Det var veldig godt å koble av litt, og da er jo cruise tingen.

Jeg var en liten tur i Oslo med MB, og denne jenta på kvelden, vi var på Fridays på Aker Brygge, og koste oss med noen gode drinker - hjemturen med nattbuss var et skummelt kapittel, sjåføren kjørte som han hadde stjålet både bussen og bensinen. Men vi kom oss helskinnet hjem, og det var godt å krype i seng etter en veldig lang dag.

Peppeslunsj på Majorstua.

Noen koselige bilder fra vi var på en liten Oslotur på lørdag. Vi hadde perm fra Riksen, og tok trikken ned til Majorstua, for å titte litt. Vi var innom endel forskjellige butikker, handlet litt småting - men egentlig bare gikk vi rundt og koste oss. Vi var innom Sprell, og fikk kjøpt Pippi og Hr Nilsson bamse/dukke til Smula.Hun har helt dilla om dagen, og den tøffe rødhårete jenta er mye på TV skjermen her i huset. Veldig moro at hun liksom bare digger Pippi, som jeg gjorde når jeg var liten.

Smula og Bestemor

......nå nærmer det seg.

Nå skal snart "storfamilien" på tur, den 19 mai (på bursdagen til Hr Thorsen) skal vi på cruise med RCCL, til Hamburg. Det kommer til å bli veldig koselig. Skipet som skal frakte oss, er Vision of the seas.




Bildet av båten som er sånn passe stor/liten - stor i forhold til de vanlige skipene som normalt går fra Norge, men liten i forhold til de store som går i Karibien.

Bildet fra havnen i Hamburg, som sikkert får et lite besøk av oss. det som er litt kjedelig er at vi er i Hamburg på kristihimmelfartsdag, og ALLE butikkene er stengt. Her var det en litt dårlig reisekonsunlent, som ikke informerte godt (lurer på om hun er i barselspermisjon, eller noe slikt)

Hamburgs mest kjenne landemerke - Reeperbahn.. Kanskje ikke de er stengt, selvom det er helligdag????

En tapper liten "Smule"

Her er Smula på kvelden etter operasjonen, med "dumbo" ører.. store bandasjer bak ørene, samt at de er litt hovne, gjør de litt store og utstående. Hello Kitty bamsen passer på henne, og den nye bamsen, som er en Koalabjørn, har hun fått av sykehuset - den har nemlig også Cochlea Implantat..





Barn er så utrolig vakre når de sover - de er så fredlige og gode. Man får bare så lyst til å klemme de godt inntil seg, og verne de mot alt som er vondt.





Lille vakre ett par timer etter hun våknet - men ny Hello Kitty lommebok, som det i løpet av kort tid ble veldig mye mynt inne i. Litt sliten her, hun pleier aldri nesten å sitte i vogn (der får man jo ikke plukket stein, eller løpt)

Den lengste dagen i mitt liv....

Dagen vår begynte kl 0500 på fredag, Hr Thorsen, og jeg sto opp, ordnet oss, og vekte lille Smula ca 0550. Klokken 0600 reiste vi fra Lørenskog, med nesen mot Rikshopitalet. Vi skulle være der kl 0700, og det er godt å ha litt ekstra med tid på slike dager. Når klokken nærmet seg 0730, fikk Emilie Emlaplaster på hendene sine (dette skal gjøre at det ikke gjør så vondt å få satt inn kanyle) , en halvtime senere bar det i vei mot operasjonssalen. Håkon ble med inn når hun fikk narkose, så han måtte kle seg om til grønne klær.. noen minutter senere var han ute hos meg, og Emilie lå i dyp søvn. Nå begynte noen timer som var utrolig lange, vonde og ikke minst urolige. Vi ble anbefalt av kirurgen å ikke være på sykehuset hele tiden, så vi tok trikken ned til byen. Her var vi innom mine gamle kollegar på Oslo City (Takk Kåre, Lars og Heidi for koselig samtaler, med deilige boller og brus/kaffe), masse forskjellige lekebutikker, samt kontoret på Karl Johan. Dagen ville liksom ikke bli 1530 (dette var klokkeslettet de mente hun ville våkne rundt) Bildet er av Smula, Herr Thorsen og Marie(en av verdens ledende ørekirurger)

Vi var tilbake på sykehuset rett før to, vi tok en matbit, og ventet. Tror aldri minuttene har gått så sakte noen gang.. Så når klokken hadde passert 1630, kom en sykepleier å hentet oss. Emilie var trillet inn på overvåkningen, og vi skulle få se henne igjen. Det var mange rare tanker som surret i hodet, mens vi gikk igjennom gangen opp dit. "Har de barbert masse", "kommer hun til å være veldig dårlig" etc etc??????

Emilie ca en time etter at hun våknet, hun plages veldig av veneflonen i hånden.

Når vi kom inn på overvåkningen, er det en liten, herlig, bustete jente som ser på oss, med et litt slapt smil om munnen - da kom tårene. Mange timer med et ekstremt press, ble endelig utløst. En vannvittig lykkefølelse, og lettelse. Hun virket i veldig fin form, og fikk i seg både saft og kjeks. Vi hadde fått beskjed om at hun sannsynligvis ville være rimelig kvalm, og at det ikke var uvanlig at de kastet opp i ca 1 døgn etterpå (dette er pga væske i indre øret) - men lille bustejenta mi var i kjempeform, tatt omstendighetene i betrakning. Så etter ca en halvtime på overvåkningen ble vi trillet ned til rommet vårt. Hun prøvde på litt ustø ben å gå, men det var ikke helt lett, kroppen er ikke helt på G etter 7,5 time i narkose. Så det var best å sitte i sengen, eller på armen.

Emilie før operasjonen, men ETTER likegladsaften... Kittyen måtte også ha hårnett

Men det gikk seg til med ganglaget, og hun klarte snart å bevege seg litt. Legen kom ned til oss, og var veldig fornøyd med operasjonen. Det eneste som ikke hadde vært helt bra, var at hun hadde litt mye væske i mellomøret, så de ville vi skulle være på sykehuset ett døgn mer enn beregnet, pga antibiotika.. Dette var vi egentlig litt glad for, for det er liksom litt skummelt å reise hjem etter under ett døgn etter en slik stor operasjon.

Hr Thorsen iført operasjonsklær...


Så etter at legen hadde vært nede hos oss, fikk Emilie servert middag, (ingen av oss trodde hun kom til å spise noe) og hun spiste TRE pannekaker. Jeg trodde ikke det var mulig. Skulle tro hun bare hadde tatt seg en halvtimes hvil på sofaen, ikke vært igjennom det hun hadde. Hun er en utrolig tøff og tapper liten jente, med en stahet og en vilje som kommer til å hjelpe henne masse - for veien hennes blir litt mer kronglete enn for de fleste andre. Men hun har mange mennesker rundt seg, som kommer til å gjøre alt for å gjøre veien så smidig, og enkel som mulig.

Hr Thorsen, og Smula rett før vi skal ned på operasjonssalen, her har hun fått likegladsaft..

Når kvelden kom følte jeg meg så lettet og glad. Vi har jobbet, kranglet og mast siden mars 2008, med diverse helseforetagende, og nå var det endelig over. Vi har prøvet ut ting som ikke har fungert, vi har ventet i månedsvis på en enkelt undersøkelse og hele tiden gått med den vonde følelsen at vi ikke vet hva som skjer. Nå er det OVER. Det er utrolig godt. Det gjenstår masse hard og sikkert til tider frusterende jobbing, men nå har vi noe å jobbe mot. Så om ca fem uker, skal vi koble til lyden.. det kommer til å bli så spennende. For Emilie kommer en ny verden til å åpne seg, på godt og vondt. Det kommer til å bli veldig slitsomt i begynnelsen, men jeg tror hun kommer til å være glad for at vi tok det valget vi gjorde med å operere inn Cochlea Implantat når hun blir stor. Vi håper ihvertfall det..

Bildene i dette innlegget kom i helt feil rekkefølge, de burde vært helt omvendt.

Tøffeste gutten i gata!!!!

En blid røver med capsen på snei.. Han er jo så tøff i den, og han liker faktisk å ha den på.

Nå begynner Elias å nærme seg ti måneder, tiden går liksom så altfor fort. I august begynner han i barnehagen til Smula, de skal tom gå på samme avdeling (noe som gjør levering/henting veldig enkelt).. det betyr jo også at min permisjon begynner å nærme seg slutten, selvom det er ett par måneder igjen til jobben kaller. Håper sommeren blir varm og solrik, siden vi ikke skal til sydligere strøk i sommer.

Nettshopping til lillemor

Sterkere enn Tarzan. Morsommere enn en fødselsdag, og med strømper så lange som dagen før julaften. Astrid Lindgrens fantastiske historier om den rødhårete krutt-tønna Pippi Langstrømpe og hennes venner er lest og elsket over hele verden. Her er de originale filmatiseringene av Pippi, Tommy og Annikas forrykende eventyr i Villa Villekulla og i resten av verden!

Denne samleboksen har jeg bestilt til lille prinsessen min. Hun har jo aldri vært noe glad i se på tv (bortsett fra når hun var baby, og var fasinert av bevegelsene), noe som ikke er så rart, siden hun ikke hører. Men i det siste har det blitt visst endel Pippi på TV, og hun har vært helt oppslukt. Så jeg tenkte at her må det shoppes Pippifilmer, vi skal jo være hjemme hele neste uke, etter operasjonen. Da er det fint med litt TV titting. Jeg bestilt også en samlebos med Emil, så det kommer til å bli mye Astrid Lindgren her kommende uke. Håper bare hun ikke lærer alle "hyssene" deres..

Den store dagen nærmer seg.

Nå nærmer det seg operasjon med stormskritt. Emilie blir lagt inn på Rikshospitalet på torsdag, og blir operert på fredag. Så nå går Hr. Thorsen og jeg på nåler. Kjenner at kroppen ikke er helt med nå. Går med et konstant sug i magen, og sover veldig dårlig. Det skal bli så godt å få det overstått. Det er en rimelig stor operasjon, hvor de går inn i lillehjernen, og inn i sneglehuset i øret - selve inngrepet varer i underkant av to timer. Men så tar det jo tid før hun våkner etterpå - så det blir mange vonde timer. Men hvis alt går som det skal, og hun får nytte av det(DET SKAL HUN), så vil hun begynne å høre, og da er alt som har vært tungt, slitsomt, vondt og frustrerende glemt. Nå skal jeg en tur til tannlegen, så denne uken står det mye "ikkemorsomheter" på tapetet..



BILDENE ER FRA RIKSHOSPITALET I APRIL.

Min lille herlige vampyr...

Lillebror har fått tennene i en litt spesiell rekkefølge.. de første var veldig normale - de kom nede og foran.. Men de to neste var hjørnetenner... Han ser litt morsom ut. Bildet ble tatt i påsken, da vi var på Hafjell..