Den lengste dagen i mitt liv....

Dagen vår begynte kl 0500 på fredag, Hr Thorsen, og jeg sto opp, ordnet oss, og vekte lille Smula ca 0550. Klokken 0600 reiste vi fra Lørenskog, med nesen mot Rikshopitalet. Vi skulle være der kl 0700, og det er godt å ha litt ekstra med tid på slike dager. Når klokken nærmet seg 0730, fikk Emilie Emlaplaster på hendene sine (dette skal gjøre at det ikke gjør så vondt å få satt inn kanyle) , en halvtime senere bar det i vei mot operasjonssalen. Håkon ble med inn når hun fikk narkose, så han måtte kle seg om til grønne klær.. noen minutter senere var han ute hos meg, og Emilie lå i dyp søvn. Nå begynte noen timer som var utrolig lange, vonde og ikke minst urolige. Vi ble anbefalt av kirurgen å ikke være på sykehuset hele tiden, så vi tok trikken ned til byen. Her var vi innom mine gamle kollegar på Oslo City (Takk Kåre, Lars og Heidi for koselig samtaler, med deilige boller og brus/kaffe), masse forskjellige lekebutikker, samt kontoret på Karl Johan. Dagen ville liksom ikke bli 1530 (dette var klokkeslettet de mente hun ville våkne rundt) Bildet er av Smula, Herr Thorsen og Marie(en av verdens ledende ørekirurger)

Vi var tilbake på sykehuset rett før to, vi tok en matbit, og ventet. Tror aldri minuttene har gått så sakte noen gang.. Så når klokken hadde passert 1630, kom en sykepleier å hentet oss. Emilie var trillet inn på overvåkningen, og vi skulle få se henne igjen. Det var mange rare tanker som surret i hodet, mens vi gikk igjennom gangen opp dit. "Har de barbert masse", "kommer hun til å være veldig dårlig" etc etc??????

Emilie ca en time etter at hun våknet, hun plages veldig av veneflonen i hånden.

Når vi kom inn på overvåkningen, er det en liten, herlig, bustete jente som ser på oss, med et litt slapt smil om munnen - da kom tårene. Mange timer med et ekstremt press, ble endelig utløst. En vannvittig lykkefølelse, og lettelse. Hun virket i veldig fin form, og fikk i seg både saft og kjeks. Vi hadde fått beskjed om at hun sannsynligvis ville være rimelig kvalm, og at det ikke var uvanlig at de kastet opp i ca 1 døgn etterpå (dette er pga væske i indre øret) - men lille bustejenta mi var i kjempeform, tatt omstendighetene i betrakning. Så etter ca en halvtime på overvåkningen ble vi trillet ned til rommet vårt. Hun prøvde på litt ustø ben å gå, men det var ikke helt lett, kroppen er ikke helt på G etter 7,5 time i narkose. Så det var best å sitte i sengen, eller på armen.

Emilie før operasjonen, men ETTER likegladsaften... Kittyen måtte også ha hårnett

Men det gikk seg til med ganglaget, og hun klarte snart å bevege seg litt. Legen kom ned til oss, og var veldig fornøyd med operasjonen. Det eneste som ikke hadde vært helt bra, var at hun hadde litt mye væske i mellomøret, så de ville vi skulle være på sykehuset ett døgn mer enn beregnet, pga antibiotika.. Dette var vi egentlig litt glad for, for det er liksom litt skummelt å reise hjem etter under ett døgn etter en slik stor operasjon.

Hr Thorsen iført operasjonsklær...


Så etter at legen hadde vært nede hos oss, fikk Emilie servert middag, (ingen av oss trodde hun kom til å spise noe) og hun spiste TRE pannekaker. Jeg trodde ikke det var mulig. Skulle tro hun bare hadde tatt seg en halvtimes hvil på sofaen, ikke vært igjennom det hun hadde. Hun er en utrolig tøff og tapper liten jente, med en stahet og en vilje som kommer til å hjelpe henne masse - for veien hennes blir litt mer kronglete enn for de fleste andre. Men hun har mange mennesker rundt seg, som kommer til å gjøre alt for å gjøre veien så smidig, og enkel som mulig.

Hr Thorsen, og Smula rett før vi skal ned på operasjonssalen, her har hun fått likegladsaft..

Når kvelden kom følte jeg meg så lettet og glad. Vi har jobbet, kranglet og mast siden mars 2008, med diverse helseforetagende, og nå var det endelig over. Vi har prøvet ut ting som ikke har fungert, vi har ventet i månedsvis på en enkelt undersøkelse og hele tiden gått med den vonde følelsen at vi ikke vet hva som skjer. Nå er det OVER. Det er utrolig godt. Det gjenstår masse hard og sikkert til tider frusterende jobbing, men nå har vi noe å jobbe mot. Så om ca fem uker, skal vi koble til lyden.. det kommer til å bli så spennende. For Emilie kommer en ny verden til å åpne seg, på godt og vondt. Det kommer til å bli veldig slitsomt i begynnelsen, men jeg tror hun kommer til å være glad for at vi tok det valget vi gjorde med å operere inn Cochlea Implantat når hun blir stor. Vi håper ihvertfall det..

Bildene i dette innlegget kom i helt feil rekkefølge, de burde vært helt omvendt.