Villemos verden

Bildet er tatt på cruiset, en liten hobbyforograf med pappas kamera. Fotografen som tok disse bildene lo godt når hun knipset bilder av han...

Her et min vakre lille gulljente, stort sett veldig blid - men kan også være både trist og veldig sint. Hun er (sammen med sin lillebror) det viktigste, og mest verdifulle i livet mitt. Jeg elsker de over alt på jord, og jeg gjør alt for at de skal ha det bra. For dere som kjenner meg, og dere som evt har lest her inne - så vet dere at jenta vår ikke hører (Jeg klarer fortsatt ikke å bli venne med ordet; døv). Nå har hun blitt operert, og den 22 juni, skal vi inn på sykehuset igjen, og koble til lyd. Det kommer til å bli så spennende, og helt sikkert veldig slitsomt for henne i begynnelsen. Vi skal være på sykehuset i 4 dager, så det er nok masse finjusteringer som skal gjøres. Tiden mot den datoen, får liksom ikke gått fort nok. Det føles som en evighet. Vi er veldig spente på hvordan hun vil reagere, og vi vet jo desverre at det ikke fungerer på alle (men det prøver vi ikke å tenke på) .

De siste to ukene har jeg kjent meg veldig veldig sliten, det er akkurat som om all luft har gått ut av meg. Nesten halvannet år, med skuldrene høyt hevet er ikke bra for kroppen (eller i mitt tilfelle HODET). Etter operasjonen senket jeg skuldrene, og da kom det nok en reakjson på alt som har skjedd. Det er litt vanskelig å beskrive den følelsen, men når man får vite at barnet man elsker over alt på jord, har et handikapp - så er det en sorg. Og med en sorg så må man gjennom en sorgprosess. Føler at jeg begynner å komme meg igjennom den nå, og at jeg har godtatt at slik er det. Men det har tatt tid, og enda er det mange ting som gjør meg litt ekstra sårbar. Men jeg er et menneske med følelser, og en mamma som bare vil det beste for jenta mi. Hadde jeg kunne byttet med henne, hadde jeg ikke nølt et sekund. Men sånn er desverre ikke verden.

Min utrolig snille og flotte mann har vært en utrolig god partner opp i dette. Han har overlevd sinne, frustrasjon og tårer - og ikke minst en tøff hverdag. Vi takler dette på forskjellige måter, jeg mer utagerende enn han. Men selvom han har en "roligere" måte å takle dette på, er det like vondt at "pappas lille prinsesse" ikke kan høre at han hvisker at han er veldig glad i henne, og trøster henne når hun har slått seg. Det er veldig viktig at vi tar vare på hverandre i hverdagen, noe vi (les; jeg) ikke har vært så veldig flinke til det siste året. For vi er helt avhengige av å holde sammen, og ha det bra. Så min kjære snille Håkon, du skal vite at jeg elsker deg utrolig høyt, og du er utrolig god pappa...